Norsk | Engelsk

Kunstform © 2003 Peter Anker

Den moderne norske billedvevs forhistorie er lang. Infiltrert av alle
andre slags tekstilkunst, med ymse formål, materialer og teknikker kan den spores bakover til Osebergdronningen og trollkjerringtida. Bak skulderen ser vi gjenferdene fra Baldishol og den brente heksen Johanne Jensdatter flamskveverske, den første navngitte norske tekstilkunstner.

Etter henne følger alle tradisjoner fra den folkelige billedveven - virkelige eller innbilte - som ble gjenoppdaget av det borgerlige kulturmiljøet under nasjonalromantikken. 1800-årenes nasjonsbyggere gjorde billedvev til en særlig norsk tradisjon, forbildet da en ny og patriotisk vevkunst skulle skapes. Stikkord: Gerhard Munthe og husflidsbevegelsen. Gjennomvåt av fedrelandssinn og jugendstil ble denne vevkunst liggende tungt over landet. Samtidig, og løsrevet fra majoriteten søkte Frida Hansen sine egne kunstneriske mål. De hadde fjernere horisonter.

Den moderne norske billedvevingens egen historie er derimot ganske kort. Høytrykket varer fra sirka 1960 til en gang ut på 90-tallet, da det må ha vært omkring et femtitall kunstnerisk kvalifiserte billedvevere i virksomhet. Hannah Ryggen og Synnøve Anker Aurdal var deres bakteppe. Stadig er det en hard kjerne igjen, det vil si kunstnere som lever av billedvev, med sin egen organisasjon NTK fra den store organisasjonstida i behold - og fremdeles skaper bilder med renning og islett på vevstol. Noen vil selvfølgelig søke en forklaring på denne historiens gang. Hvorfor var det en oppblomstring fra 1960- til 80-årene, og hvordan kunne den visne så snart, bare tyve-tredve år etter?

Det første, oppblomstringen kan forklares på mange måter; enklest sagt skjedde et møte mellom et utvalg av gunstige omstendigheter. Stikkord: Nyfeminismen og løsrivelsen fra Rådhustradisjonen. Det konvensjonelle produksjonsmønster: Mannlig billedkunstner lager kartong, kvinnelig veverinne sitter ved oppstadveven, saneres. En ny generasjon av billedvevere (menn i blant dem) beveger seg fritt, tegner selv sine kartonger - eller går rett løs med garnet i den oppspente renningen. Frida Hansen gjenoppdages. Løsriving fra den overårige lære om åklætradisjonen som all norgeskunsts målestokk hører til generasjonens oppgaver. Den teknisk-kunstneriske utvikling falt sammen med den aktiviserte offentlige kulturpolitikk på 60-70-tallet, med økt satsing på kunst- og utsmykningsformål. Toppen nås på åttitallet.

I nittiårene går brukerinteressen for billedveving og tekstilkunst som romutsmykking tilbake. Det blir færre oppdrag, færre utsmykkingskonkurranser, uten at det gis noen opplagt forklaring, bortsett fra tørketid. Det skjer også en sammentrekning av det tekstile kunstnermiljøet. Mange billedvevere finner andre kunstneriske uttrykksformer. Ikke hermed sagt at tekstil romutsmykning er avskaffet. Men oppslutningen, begeistringen er ikke den samme. Nittiårene blir en avklaringens tid. Et sted bakom dette vil vi komme til Nivlheim, kulturpolitikkens og de offentlige budsjetters dystre tåkeheim. Den enøyde Odin, Gudmund Hernes avskaffet også tekstil som fag i den videregående skolen, en almenn ferdighet og grunntradisjon gikk tapt.

Men samtidig foregår det en befolkningsvekst innenfor andre av kunstneryrkene. Den faller sammen med prinsipielt viktige endringer og fornyelser i de visuelle kunstartene. Når disse åpner seg for de nye og hurtige data- og videoteknikkene, distanserer de seg fra den tradisjonelle billedvevingens langsomme gangart og kostbare tidsforbruk. Hvordan man enn vurderer innholdet og den kunstneriske holdbarhet av disse fornyelser, står billedveven der på vegne av kontinuiteten. En håndverksteknikk og kunstnerisk uttrykksform med endeløse linjer bakover - på den ytterste historiske fløy i en elektronisk tidsalder. Konfrontert med de øyeblikkelige bilder som viser seg på skjermen og i neste nå er forsvunnet, de stadig nye innfall, perspektiver i kryssende retninger, fastholdes billedvevens verdier: Ro, ettertenksomhet.

Men de vevkunstnere som ser forover tar de nye midler i bruk; med datateknikken rasjonaliseres både projektering og utførelse av vevprosessen. Disse er billedvevingens harde kjerne idag.
Som min subjektive indikasjon om disse ti-årene skal nedenfor nevnes noen få: Synnøve Anmker Aurdal, Else Marie Jakobsen, Jan Groth, Britt Fuglevaag, Sidsel Colbiørnsen, Marianne Magnus, Marianne Mannsåker, Sissel Blystad, Tove Pedersen, Ellen Lenvik. Andre , verd å nevne, har funnet nye uttrykkformer, materialer, teknikker.

Til slutt en definisjon for at ingen skal forvirres eller tro vi snakker om noe annet: Billedvev er en billedkunst som maleri og skulptur. Vevstolen redskap, ikke et alter, garnet et materiale, ikke en kostbarhet, heller ikke et uttrykk i seg selv.

SYNNØVE ANKER AURDAL (1908-2000) var blitt en middelaldrende kvinne da hun omsider tok seg lov til å følge sin lyst og sitt kall i livet: å veve billedtepper. Det var en løsrivelse, manifestert i hennes del av Håkonshallutsmykningen (sammen med Sigrun Berg og Ludvig Eikaas), hvor ennå folkekunsttankenme er tilstede. Men snart var det poetiske, komprimert i enkle billedformler, tegn for universet og tilværelsen, blitthennes språk og uttrykk. "Dikt selv" er vevd i farger som hun "tenkte ut" i tegn, persaonlig. Eller i "Fanfare" i tre blåserprofiler, tre hender, tre trompeters triangulære tut: gult, orange, grønt, rødt, svart. Maksimal lyd og tonestyrke. Hun er ikke bakteppe, men en fremdeles virkende kraft i dagens billedvev.

ELSE MARIE JAKOBSEN (1927-) er en billedvevingens mater familias med hovedstad i Kristiansand. Derfra utøver hun en veldig virksomhet med kirkeutsmykninger som hovedsak og i figurativt billedspråk, men skritter gladelig inn på profane områder når debatten krever det. Slik kaster hun seg ut på de dype vann, i sin tro, sine ideer og kampsaker, med en glad, skapende frihet - også i tekstil uttrykksform og formspråk. Med "Den røde tråd", vel den største vevnad i landet, - delt i tre åpne felter i den kronglete vestibylen i Realfagtbygget, på Universitetet i Bergen, -forteller hun en norsk tekstilhistorie fra vikingtida til 1981.

JAN GROTH (1938-) har linjen som idiom og slik sett er han tegner, men uttrykker seg i monumentalformat. For å realisere dette har han i samarbeid med veversken Benedikte Hansen, utviklet gobelkinteknikken til en uhørt asketisk og sensibel måte å formulere seg på. Sort strek på hvit, eller hvit strek på sort bunn. Med "strekenes bevegelser på flaten som seismografiske avlesninger av sitt kunstnersinn" (Hellandsjø) går dette inn i en stor ekspresjonistisk tradisjon, over og på siden av det vedvarende patriotiske silder i norsk tekstilkunsts dekorative understrømmer. Egentlig er han den eneste norske tekstilkunstner, for ikke å si billedkunstner overhode, som hører hjemme i det internasjonale kunstrom.

BRIT FUGLEVAAG (1939-) hadde den vanlige solide tekstilkunstutdannoing fra SHKS som andre norske billedvevere. På kunstakademiet i Warszawa i 1960-årene møtte hun en helt ny oppfatning av tekstilkunsten: eksperimentell, konsentrert om materialene og deres direkte uttrykk. Hun vevde og flettet tepper med relieffaktige overflater, grove blandingsteknikker, ulikt alt annet i norsk tekstilkunst og ble den som fremfor noen satte billedveven i forbindelse med modernismen - og på linje med de andre kunstarter.

SIDSEL COLBIØRNSEN (1942-). Fra 1970-årene utfolder hun seg vevteknisk, materialmessig, dermed også uttrykksmessig i mange retninger i 1970-årene, men samlet seg etter hvert om det klassisk stramme gobelin-projekt. Med presisjon som bærende egenskap, bidrar hun til å holde denne krevende tradisjonen oppdatert, av innhold og form figurativ eller abstrakt ettersom billedideen krever det. En mektig hval glir forbi oss på de store dypene, men hvilke dyp? - dens kurs følges bare av blikket fra en ansiktsløs munn, med mørke røde lepper. Det er som å høre en stor, fjern og sagnaktig fortelling.

MARIANNE MAGNUS (1943 -) pekte seg raskt ut på utstillinger, ved offentlige innkjøp og en lang rekke utsmykningsoppdrag. Også hun er "modernist" i den forstand at hennes komposisjoner er nonfigurative. Men ved knivskarpt presise lys- og skyggespill gir hun de geometriske, imaginære båndfletningene sine substans, en illusjon av romlig virkelighet. Et vanskelig ord som eleganse gir dekning for en slik inntrengende og ytterliggående nøkternhet.

SISSEL BLYSTAD (1944- ) vever rett og slett billedtepper, store eller små, med klare og klingende farger som settes sammen med orden og plan i enkle figurer. Dette kan lyde som om de er ornamentale, men dertil er de for mektige. Teppene er i store formater og aktiviserer rommet slik all monumentalkunst vil gjøre. Også hos Blystad er der en bakenforliggende opplevelse, en tilstand eller stemning, kanskje signaler om spenning, uro - eller tilmed stor glede, moro og fest. Et sted langt tilbake anes popkunsten. Blystads tepper er iallfall for aktive til bare å være pene; de forstyrrer de kunstnerisk sløve eller allment dorske. Det blir et point når hennes store utsmykning til Stortingets vandrehall er kommet på plass i 2005.

TOVE PEDERSEN (1945 -). Hennes verk har det fortrinn fremfor annen billedveving at den er morsom. Bortsett fra sinnets munterhet som kunstneren har tilfelles med Freia Melkesjokolades motto, er hennes vevde bilder formet med tegneseriens klare strek og tydelige fargeklanger. De handler om utsatte situasjoner, for eksempel sykkelridningens vanskeligheter eller "Enhet på klassekampens grunn", - i opptil monumentale formater. Men også om en vakker blomstereng i den romerske tradisjonens ramme, som "Primavera - Villa Giulia". Av alt dette blir det en fornem tekstil visekunst med samme undertone som Anne Grete Preuss', Lillebjørn Nilsens, Lars Klevstrand og Øystein Sundes sanger.

MARIANNE MANNSÅKER (1951 -) har alltid virkeligheten i tankene, den synlige eller den tenkte, men trekker ut formelementer som hun kan leke videre med, bygge opp til en romlig komposisjon, for eksempel noen trapper som det vil v_re en utfordring å komme seg opp- eller nedover, eller en lang rød frise der låven hjemme er blitt en arkitektonisk flatekomposisjomn i tunge røde klanger, utpreget dekorativ uten å være ornamental.

ELLEN LENVIK (1946 -) er av de ikke mange som har benyttet de gode tekstilkunstneriske utdanningsmuligheter i vårt naboland Skottland, avsluttet ved Edinburgh College of Art. I 1970-80-årene utprøver hun billedvevens stofflige muligheter med rye- og flossteknikker i sterke farger som gror ut av den ensfargete teppeflaten, ofte samlet i et rektangulært midtfelt, som en blomstereng. Naturopplevelsen - enga, fjellet og havet er metaforer for menneskelig følelsesliv. Men også temmet i arkitektonisk stramhet i svarte tepper med krukkeformer i silhouett mot flaten, kalt "Pavane" etter den høytidelige dans fra renessansen.