Norsk | Engelsk

Billedvevutsmykking © 2003 Jorunn Haakestad

I Norge er utsmykking av offentlige bygg en kulturpolitisk idè som fremdeles er virksom. Ideen kom fra England, og ble adoptert av kunsthistorikeren Andreas Aubert som i 1896 lanserte ideen under slagordet ”kunst for alle – kunst i alt” . Det skulle allikevel gå nærmere 60 år før ordningen med utsmykking av offentlige bygg ble etablert som en fast og systematisk ordning.

1000 tekstile utsmykninger

Etableringen av Norsk kulturfond (1966) og Utsmykningsfondet for offentlige bygg (1978) har medført at det fram til i dag er realisert mer enn 1000 tekstile utsmykkinger i bygg i Norge. Det er derfor bredde, mangfold og et høyt antall som karakteriserer dagens tekstile utsmykkingskunst. Og billedvev som teknikk har hele tiden hatt høy status i utsmykkingssammenheng.

Å kle vegger med tekstile bilder er en urgammel skikk. Da Norge skulle bygges som egen nasjon, var forestillinger om en heroisk forhistorie en del av nasjonsbyggingen. I den praktiske og mentale oppbyggingen av nasjonen inngikk forestillinger om en storslagen norsk billedvevtradisjon fra renessansen og barokken. De første moderne billedteppene som var intendert for det offentlige rom - hentet i tråd med dette motivene fra vikingtiden - og de var utført i en teknikk og med en fargeholdning som skulle gi assosiasjoner til en folkelig, dekorativ flatekunst fra middelalderen og renessansen. Man fant aldri noen offentlig plass til ”Riksteppene”. Etter omfattede diskusjoner ble de plassert på slottet, hvor de har hengt fram til den store oppussingen der på 1990-tallet. Nå er de tatt ned.

Materialisering og visualisering av det norske

Batalje  på Lillertorvet, 1950, 365 x 750 cm. Scenen er fra Lilletorget i 1760-80 årene, tegnet av Kåre Jonsborg og vevd ved Norsk Billedvev A/S. Utsmykning til Oslo Rådhus.

De store, monumentale billedteppene som ble utført av vevatelieret Norsk Billedvev AS uttrykker alle en hyllest til den unge nasjonen Norge. Estetisk og ikonografisk er billedvevnadene en videreføring av mellomkrigstidens freskotradisjon, teknisk bygger vevnadene på tradisjonen fra Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Veveri.

Norsk Billedevev AS ble opprettet i 1950 i forbindelse med utsmykkingen av Oslo Rådhus. Under Else Hallings ledelse ble det i de 17 årene som veveverkstedet var virksomt, produser nær 50 monumentale billedtepper, hovedsakelig for hoteller, banker og andre store næringsbygg. Bare to utsmykkinger var intendert for offentlige bygg; ”Osloteppene” til Rådhuset i Oslo og teppene til Haugesund rådhus.

Mottakelsen av Osloteppene var preget av allmenn begeistring. Dette var innledningen til en ny æra i norsk utsmykkingskunst. Veversker og kartongtegnere hadde lykkes med å kombinere en figurativ og kompleks komposisjon med en konstruktiv flatebehandling som samlet dannet syntesen, den monumentale folkelivsskildring realisert i billedvev. En særegen norsk, opprinnelig og autentisk tradisjon ble knyttet til bruk av spelsaudekkhår og håndspunnet, plantefarget garn.

Billedtepper som indivduell kunst

Med framveksten av tekstil som selvstedig kunstart, var de store verksteders tid snart forbi i Norge. Hannah Ryggen var den første tekstilkunstner som blir kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, og hun er en pioner i billedvevens utvikling fra håndverk til kunst. I hennes monumentale utsmykninger er den kollektive folkelivsskildringen forlatt til fordel for et billedspråk og et visuelt vokabular som har individets plass i verden som tema. Poetiske og mektige er Ryggens utsmykkinger både av Regjeringsbygget fra 1956 og av ”Trollveggen” til Universitetet i Oslo ti år etter.


Vi lever på en stjerne, 1958, 400 x 300cm, Hannah Ryggen. Utsmykning i Regjeringsbygget, Oslo.


Trollveggen, 1966, Hannah Ryggen. Utsmykning Administrasjonsbygningen, Blindern UIO.

”Trollveggen” er et godt eksempel på det tvetydige som ofte inntrer i møtet mellom kunst og rom, mellom kunst for stedet og kunsten i sin egen rett. For kunstverk og andre fenomener eksisterer på flere nivåer fordi vi som betraktere ikke bare ser de fakta som foreligger: Vi ser så å si også fortolkningen av faktaene. I ”Trollveggen” har Hannah Ryggen vevet inn sitt selvportrett og portrett av sin avdøde mann, maleren Hans Ryggen. Dersom en kjenner personene, vil en kunne oppleve teppet som en personlig ytring om forholdet mellom individ og samfunn, mellom kollektiv handling og subjektive standpunkt.

Men ikke alle kjenner personene så godt at en kan gjenkjenne disse. Da vil fortolkningen endre seg og en kan oppleve vevnaden som en dekorativ, mønstret gobelin som i rytmiske linjer folder seg ut i labyrintisk frodighet. Med sin detaljrikdom og nyanser i blått, brunt og lakserødt kan teppet åpne for personlige assosiasjoner og rike opplevelser.

”Den røde tråd”

En utsmykking som gir en direkte kommentar til tekstilkunsten plass både i nasjonens historie og i kunstens historie er ”Den røde tråd” av Else Marie Jacobsen. Utsmykking av realfagbygget til Universitetet i Bergen er like feiende flott som tittelen antyder, og tittelen er samtidig betegnende for utsmykkingen. Det store, tredelte teppet henger i byggets inngangshall. På avstand framstår utsmykkingen som et stort, rødt blondeteppe. Går vi nærmere ser vi – hvis vi er fortrolige med tekstilhistorien - at utsmykkingen er komponert med billedsitater og fragmenter fra den norske tekstilhistorien. Fra venstre mot høyre framstilles først vikingtidens tekstile mønstre. I midtfeltet ser vi middelalderens og renessansens tekstile flora og figurfragmenter, og i det siste partiet er billedsitater fra det 20- århundrets tekstilkunst strødd utover som et frodig, mønstret lappeteppe. Teknisk er vevnaden konstruert med åpne renningstråder som løper fra tak til gulv, med vevinnslag i et diagonalt sikksakkmønster. Formalt er teppet komponert med utgangspunkt i fargenyanser innenfor skalaen karmosinrødt, hvitt og brunsvart. Ingen linjer er strengt rette. Stilsitater og mønsterfragment danner en sammenhengende bord.

Bygget er tegnet av arkitekt Harald Ramm Østgaard og det stod ferdig i 1977. Det er et maskulint, massivt sen-moderne bygg. Materialene i hallen er betong med spor av forskallingsbord. Gulvet er belagt med høybrente, røde klinker. Rommets dominerende element er en hengende rullestolsrampe som leder til en messanin-etasje. Utsmykkingen dekker vestveggen, innrammet av fire kraftige betongpilastre, beslått med ornamentale messingplater. Ikke fra noe punkt i rommet er det mulig å se hele utsmykkingen på en gang.

Billedveven inspirerer til innslag av repeterende mønstre, og det oppfatter vi ofte som behagelig og harmonisk, ikke minst i situasjoner hvor vi passerer forbi, slik som i hallen i realfagbygget til Universitetet i Bergen. Slik kan vi si at tekstilen er til stede i rommet på minst to nivåer: som monumentalt tekstilbilde med motiv fra norsk vevhistorie og som rytmisk, mønstret bord. Selv om vi ikke kan fastholde disse to tolkningene i hodet samtidig, står de ikke i motsetning til hverandre, snarere beriker de hverandre.


Den røde tråd, 1981, 600 x 500cm, Else Marie Jakobsen. Utsmykning Realfagsbygget, Universitetet i Bergen.

Det er fristende å kalle denne type utsmykking for en integrert utsmykking. Nå er betegnelsen ”integrert utsmykking” vanligvis blitt brukt om bygningsintegrerte utsmykkinger, noe som igjen har vært knyttet til forestillinger om enkelhet og renhet i arkitekturen. Særlig har den puristiske tradisjonen fra 1920-tallet framhevet at kunst i bygg skulle innordne og underordne seg arkitekturen. Utsmykkingskunsten skulle, i tråd med funksjonalistiske prinsipper, ikke komme i tillegg til arkitekturen, men underordne seg det arkitektoniske rommet.

Ut fra slike ideer skulle utsmykkingskunsten inngå i selve bygningskroppen og være et arkitektonisk element. Et godt eksempel på dette idealet er Lund & Slaattos håndmeislede betong i rådhuset i Asker. Her finner vi dessuten en av Norges markante tekstilkunstnere representert med billedvevutsmykking. Det er allikevel hennes fargesterke vevde frise til høysetet i Håkonshallen som er Anker Aurdals gjennombrudd som utsmykkingskunstner.


Høyseteteppet i Håkonshallen i Bergen, 1961, 90 x 700 cm, Synnøve Anker Aurdal.

Høyseteteppet kan ikke plasseres hvor som helst. Det er en romutsmykking og som romutsmykking har teppet en spesiell oppgave i hallen, nemlig å framheve høysetet eller kongestolen. Og Anker Aurdal har framhevet hallens grå middelalder ved å kle den i modernismens fargesprakende skrud.

Nye innslag i kunstens verdensvev

Å arbeide på oppdrag med store utsmykkinger for offentlige og private rom har alltid vært et viktig arbeidsområde for norske tekstilkunstnere. Billedvev som teknikk og tekstil som materiale har åpenbare kvaliteter som er velegnet i utsmykkingssammenheng. Tradisjonens kraft og teknikkens iboende egnethet for de store formatene og de dekorative mulighetene, har trukket billedveven mot de offentlige rommene. På tross av skiftende innslag i kunstens verdensvev, har den norske billedveven behold sin posisjon som et utsmykningsmedium med status, posisjon og kunstnerisk kraft. Eksempler på billedveves aktualitet og potente potensiale i utsmykningssammenheng er Ragnhild Monsens utsmykking til Rikshospitalet på Gaustad. Teppets tittel er ”Universet innenfor” og det er utført i 1999.

Universet innenfor, 1998, 1100 x 300 cm, Ragnhild Monsen. Utsmykning Rikshospitalet, Oslo.

Åse Frøyshovs teppe ”Love poem” ble innkjøpt samme år til en utsmykking av Norges geologiske undersøkelser. To illusjonsskapende vevnader, ”Dialog” og ”Kommunikasjon”, av Marianne Magnus fra 1996 smykker nå Statens park i Tønsberg.


Dialog, 1996, 220 x 220cm, Marianne Magnus. Utsmykning Statens Park, Tønsberg.

Det siste monumentale og prestisjefylte oppdraget har Sidsel Blystad fått etter at hun i 2002 vant konkurransen om ny utsmykning av Stortingets vandrehall.


Landskap, 2005, Sissel Blystad. Utsmykning Stortingets Vandrehall, Oslo.